Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev


Arkiv for kategorien 'Thoughts'

 

Noen ganger får jeg dårlig samvittighet for å ikke ta alt med et smil, fordi jeg skal leve opp til å være dette spirituelle mennesket folk har av hvordan det er å være spirituell. Folk utad tror gjerne «Åh, men du er jo spirituell, hvor lar du deg kjenne sinne?» «Hvorfor er du irritert?» «Hvorfor er du sur?» «Hvorfor er du lei deg?». Så mange «hvorfor»-spørsmål forklarer hvorfor noen i det hele tatt undrer seg det den undrer. Den spirituelle meg kommer nemlig av at jeg lar meg selv føle så sterkt som jeg gjør. Det innebærer også sinne, aggresjon, sårhet, smerte og ikke bare glede. Når man kjenner en urettferdighet i verden eller i en situasjon man er i, og velger å lytte til følelsene sine er slik man vokser som et mennesk fordi her er noe du skal lære, vokse av og utvikle den innenfor. Jeg kunne valgt å ignorert hva som er foran meg og gått «videre» i livet, men der jeg egentlig hadde gjort da var å bare stå stille mens oppgavene jeg ble gitt og utfordrert ikke ble tatt av meg for at jeg skal bli den jeg er ment for å bli. Fordi det er det som er. Jeg er. Og jeg føler. Sterkt. Sårt. Ekte. Det er meg. Om jeg eller andre ikke liker hva jeg føler alltid, er en annen ting. En ting vi ikke kan styre. Å miste frykten på å kontrollere følelser, gjør meg mer ekte synes jeg. Når jeg holder tilbake, føles ting som et spill. Spill har aldri vært min ting, så jeg kjører på med ekteheten. Å være ekte og følsom betyr ikke at andre kan utnytte dette. Jeg er åpen, men også privat. Noen mennesker som ser åpenheten i meg kan ofte tro de kan dra ut alt av meg. Å finne balansen mellom der er noe jeg synes er vanskelig men som jeg jobber med.

«Født med en sorg..»

Noen ganger føles det ut som om jeg er født med en sorg. Noe jeg virkelig tror på jeg er. Jeg er ikke deprimert for dem som kjente et behov for å stemple følelsene mine som jeg legger ord på. I tidlig alder spurte jeg legen min om jeg kunne være deprimert? Men hun lo av meg. Ikke vet jeg hvordan det føles ut å være deprimert, men det er ikke en slik følelse jeg kjenner. Det nærmeste jeg kan sammenligne med å være deprimert, er kjærlighetssorg. Da følte jeg meg deprimert, men legen sa det er noe annet å være deppa og ha kjærlighetssorg. Det er mer et savn etter noe jeg ikke vet hva er men som jeg vet i mitt hjerte har vært. Det er ikke en sorg som er blitt påført fra min sjels eksistens i dette livet, men fra forrige liv som har lagt seg som små sår som aldri ble grodd, eller gjerne grodd på feil måte og må derfor bli fikset opp i. Derfor tror jeg også jeg uansett hvor god jeg er og følger karma-reglene, at det vil komme situasjoner til meg som er uheldige men som kommer fra tidligere liv. Å vite dette gjør livet litt enklere når ting kjennes tungt. Det gjør det lettere for å være god mot andre og meg selv. Det gjør det lettere for å være takknemlig og sette pris på det som er, fordi man vet hva som kunne vært. #Reinkarnasjon

 

Jeg vet det er mennesker i mitt liv som synes jeg ikke burde skrive det jeg gjør. At det blir for privat. Men jeg vet veldig godt hva som er privat for meg. Det er forskjell på hva som er privat og hva som bare er sykt ekte. Jeg har så lenge hatt lyst til å skrevet mer åpent om dette emnet og har savnet å lese om det selv – så derfor gjør jeg det. Jeg føler det trengs. Å snakke om livssyn og tro, burde jo være helt innenfor i det 21 århundre, eller er vi ikke kommet så langt?  Er det det bare jeg som kjenner og føler på det jeg gjør eller er det noen andre ut i verden som også føler det slik? Jeg har noen spirituelle mennesker rundt meg som jeg er takknemlig for. Mange av dem har vært som spirituelle ledere for meg. Jeg føler meg blessed som har møtt slike mennesker i mitt liv. Å ha samtaler som gjør hjernen ti ganger større.

 

Jeg tror også at alle har tilgang til det spirituelle og åpne sitt tredje øye, man må bare ønske det selv. Noen er det mer eller mindre av natur, men jeg tror kultur, miljø og astrologi også spiller inn stor rolle på hvor raskt man kan utvikle seg. Jeg kjenner jeg hadde trengt en social media detox og bare reiset bort for å rense sinn og sjel.

Det er den del som har spurt meg om spirituelle-tips, og dere aner ikke hvor glad jeg blir. Jeg lover dere at det kommer. Gjerne i videoer. Jeg har masse planer for dere! Fortsett gjerne å still spørsmål, jeg elsker det. Det utfordrer meg, og jeg trenger det.


M O N O G I R L 


 

 

Når jeg ikke har hatt anledning for å ta nye bilder, er det alltid gøy å se i arkivet. Disse bildene ble tatt etter en lørdag ute med sminke fra dagen før og følte meg som en totalt rockstar, FYI. Som oftes blir det tatt en del bilder, og det er ikke alltid jeg orker å se på alt. Derfor er det morsomt å se på dem i etterkant. Forresten, jeg tenkte på en ting. Paradigmeskifte. Lenge har Instagram tatt over blogg. Instagram er blitt den nye bloggen til folket. Men for meg nå, så har det blitt motsatt. Før var Instagram en mer sosial oppdatering, men nå har Instagram-kontoen min blitt mer som en åpen portefølje for meg, hvor jeg er veldig opptatt av hvordan feeden min ser ut estetisk, og jeg tror ikke jeg er den eneste. Derfor er det vanskeligere å dele ut bilder du egentlig synes er fine, som er aktuelt for øyeblikket og anledningen, ting du gjerne vil skrive om til et bilde, men det passer ikke inn så du lar være å publisere det. Derfor er det deilig å ha denne bloggen hvor jeg kan skrive fritt om hva jeg vil og når jeg vil uten å tenke på at feeden blir ødlagt for eksempel. Det jeg ønsker å konkludere med, er at jeg har troen på at blogg kommer til å ta seg opp. Jeg tror akkurat nå at det vil skje veldig mye endringer av det som har vært, jeg har det bare så sykt på følelsen og den intuitive delen av meg tar sjelden feil.

 

 

Når jeg gikk på School of Fashion Industry snakket vi mye om at Instagram og blogg er en offentlig portefølje, noe jeg virkelig tror på. Hvert fall når det kommer til de kreative jobbene. Jeg vet om en del som har fått visse type jobber pågrunn av de har en estetisk tiltrekkende Instagram feed. Bildene er nødvendigvis ikke de i høyest kvalitet, men bildene er autentiske, interessante og feeden smelter fint sammen med hverandre. Digital Manager anyone? Art Direction anyone? Your next Insta post might give you your dream job. Neida, joda. Kanskje?

 

 

Under utdanning min på SoFi hadde vi også et fag kalt «Trend Forcasting». Utrolig spennende fag, et av mine favoritter. Der fikk jeg brukt den intuitive delen av meg. Det å analysere det som har vært, er og hvordan det vil påvirke fremtiden. Paradigmeskifter. Alle designere for eksempel blir inspirert av noe, som samfunnet for eksempel.

 

 

Jeg har utrolig lyst å dele en YouTube-video med dere hvor en dyktig trend forcaster snakker om de nordiske land:

 

        

 

Hvor interessant er ikke dette? 2040 er søren meg ikke lenge til, sånn egentlig. 23 år til om jeg skal være nøyaktig. Nesten halve livet mitt. Vi er den nye genrasjonen og det er vi som laget fotsporene i snøen for den neste. Viktig at vi bruker oss selv og våres livsoppgave for å skape en positiv bevegelse i verden. Verden er stadig i bevegelse! Dette er et veldig stort emne, som jeg kunne ha skrevet mye om og lært dere enda mer om – men det er så typisk meg å bare skulle vise frem gamle bilder fra arkivet mitt og plutselig ender det opp i dette her. Det er litt gøy da, eller?

 


M O N O G I R L 


 

Alltid har jeg likt meg hjemme best. Helt alene hvor jeg kan høre stillheten og mine egne tanker. Da begynner den kreative og filosofiske delen av meg å ekspandere, jeg kjenner jeg får kontakt med mitt indre jeg. I mange år har jeg vært en kameleon, noe som ikke er uvanlig for stjernetegnet mitt; fisken. Det er et sensetivt multi dynamisk tegn som kan tilpasse seg alt og alle, noe jeg finner slitsomt. Til tider er det en fantastisk evne å ha og som jeg setter pris på, mens andre ganger vil jeg bare være meg fullt og helt. Etter mye selvutvikling har jeg lært meg heller å speile mennesker, i stedet for å si det som er ønsket å bli sagt. Med andre ord; speile de slik de selv ønsker. Jeg har valgt å speile dem med sannheten. Noe jeg finner vanskelig og tøft til tider, fordi man merker på vedkomne sin respons at de får se sannhetens speil, men også fordi jeg synes det er en vanskelig oppgave å ta seg på. Jeg leste nylig om fisken på sjeleunivers; «Ved utviklingen av personligheten gjennom livet, utvikler du evnen til å se sannheten bak ting.»  Noe jeg kjenner meg igjen i. Å se sannheten bak ting er litt skummelt når man fanger opp skyggesider til mennesker. Skyggesider de selv ikke vet de eier. For meg handler det ikke om å peke ut og dra frem skyggesidene, men la de komme frem på en naturlig og behagelig måte. Jeg tror derfor vi har den «evnen», er fordi vanntegn er naturlig healere, så når de kommer til syne for oss med denne evnen så handler det ikke om ondhet, mer som en renselse av fornyelse og utvikling. Mange spør meg: «Er det tegnet bra eller dårlig? Så er det verken eller. Det bare «er». En eksistens som behøves. Du behøves. Alle tegnene hjelper hverandre og jeg tror vi møter på de menneskene vi er ment for å møte på. Man kan absolutt ta den «lette» veien i livet, men jeg personlig mener for vekst i livet at man får mer ut av å ta utfordringene, fordi det er så mye som venter én og da møter man virkelig på de menneskene som er ment for deg på din reise. Jo, det hadde vært lettere å tatt den veien å bare si det de ønsket og gå videre i livet. Der igjen så lever man bare en løgn og man kommer ingen steder. Man går rundt i ring fordi det venter av deg at du skal ta det steget hvor du er sterk og tøff nok for å ta den vanskelig veien for å komme videre i livet. Kalles utfordring. Det er jo nettopp derfor utfordringer er utfordrende. Lever man på en rosa sky, så vær min gjest å gå rundt i sirkel i regnbuensfarger livet gjennom. Men sannheten er at vi lever ikke på en rosa sky, av og til er skyene så store at alt blir grått og trist. Men man lærer noe av å være i mørket også. Hvem vil vel stå stille uten bevegelse? Gud, jeg hadde følt meg fanget. To indigo for that! Jeg merker på mange mennesker at de nesten blir irretert på meg når jeg ikke kamuflerer meg inn i samme frekvens som dem. For meg handler ikke min spirituelle reise om å late som jeg er verdens lykkeligste 24/7, men å være i tro mot meg selv. Være ekte. Ærlig selvom sannheten ikke alltid er lett å svelge. Å være i sin egen frekvens i samfunnet og miljøet vi lever i er utfordrende i seg selv (anbefaler å lese innlegget til Teal Swan sitt besøk i Oslo om hvordan hun oppfattet Oslo HER!). Ved å vise andre sannheten, tror jeg man hjelper det menneske på veien selv om det gjerne aldri klarer å forstå det selv fordi sårheten av sannheten kan være så sårende mot egoet sitt. Så klart må man ha sosiale antenner, men kjenner man at det er noe i seg at: «Her bør jeg step it up and speak up for myself!», then do it. Gjerne du ofrer noe som et vennskap, jobb eller hvordan mennesker ser på deg men der igjen så må vi mennesker lære oss å gi slipp fordi når en dør lukkes åpnes en ny, som dere gjerne har hørt før. Også et annet jeg liker er: «Someone comes in as a lesson, others as a blessing». Jeg tror om man kjenner frykt på å gi slipp, så har man ikke vært autentisk fra starten eller gått inn med gode intensjoner. Skyggesidene våres følger alltid etter oss. Jeg tror også for min egen utvikling hvor det er viktig at jeg lytter på hjertet mitt når det snakker til meg, fordi lytter jeg ikke vil jeg heller ikke handle og gjøre «min oppgave», da står det stille fordi min energi vil overføres til en annen energi. Energi dør aldri, den overføres kun. Det er litt morsomt at vi mennesker ikke forstår vår egen kraft og undervurderer oss selv om at vi «bare» er mennesker. Jeg synes ikke det er «bare». Jeg synes det er ganske så interessant og fascinerende med mennesker. Bruker man seg selv og går inn i seg selv, så vil man kjenne på sin egen kraft. Det er helt unikt! Det er ikke meningen å kun skrive om mitt eget stjernetegn og virke helt egosentrisk, men jeg kjenner meg selv best og blir da, wait for it, lettere (ja, jeg brukte ordet lettere – men dette er ikke helt i kontekst på hva jeg prøver å formidle) å bruke meg selv som eksempel på hvor viktig det er å spille din rolle i livet.

Det har blitt en del spurt om jeg har sider og bøker om spiritualitet, noe jeg absolutt har. Jeg starter først med dette innlegget, hvor det også er blitt linket til to spirituelle sider dere kan finne mye kunnskap og visdom på. Jeg har lest og lært så mye som jeg fortsatt vil dele med dere. Dette er et tema hvor jeg antar mange har sine meninger på, noe jeg liker veldig godt fordi det beviser bare at du bruker din egen tankekraft – så har du noen meninger, bring them on! Andre synspunkter og perspektiver er alltid bra. Jeg liker å diskutere! Tenker slike innlegg som dette kan av og til være litt mer interessant å lese enn hvor, hva og hvem jeg lunsjet med i dag. Da kan dere heller se på Instastorien min.


M O N O G I R L 


Jeg jobber mye, men mest av alt jobber jeg med meg selv. Stadig blir selvtilliten min satt på prøve i ulike situasjoner. Ikke kun utseendemessig, men også på presentasjoner og intellektuelt. I de siste årene har det mer gått på det intellektuelle og presentasjoner, men i det siste har jeg skikkelig følt det på utseende også. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på, kanskje fordi bikinisesongen nærmerer seg eller allerede er her og jeg er fullstendig ikke klar? Fordi jeg skyndte meg med å sminke meg og ikke ble fornøyd? Eller fordi jeg har et bilde av meg selv hvordan jeg ønsker å se ut. I dag laget jeg en video. Når jeg skulle redigere den sammen fikk jeg skikkelig dårlig selvtillit av å se på meg selv, haha. Det er litt morsomt at jeg bryr meg så mye, sånn egentlig. Hvorfor er jeg så selvopptatt? Jeg har egentlig aldri brydd meg så mye om bikinisesongen, det sluttet jeg med for mange år siden. Men for meg er det viktig at jeg føler meg vel i kroppen min. Jeg prøver bestandig å lære meg at det er sjelen min som har en kropp og ikke kroppen min som har en sjel. Det sier jeg til meg hver eneste dag. Det ytre er jo bare skallet mitt. Har du noen gang vært med mennesker hvor du glemmer ut hvordan du ser ut og bare føler deg så fantastisk fin? Det er som du har kontakt med den andre sin sjel og dere ser hverandre innen ifra. Man glemmer ut hvor stygg man er når man smiler med både dobbelhage og øyne man ikke kan se (hvert fall i mitt tilfelle! Når jeg var liten ble jeg alltid påpeket / mobbet for kinnene mine, noe som har satt seg ganske godt fast i meg). Samtalene er dype og man går steder man ikke har vært før, det hele er ganske spennende og stimulerende for sjelen og sinnet. Jeg prøver stadig å bidra til dypere samtaler med mennesker, men det er ikke alltid mennesker har gått så dypt i seg selv. Det er et fint ordtak som sier: «You can only go as deep as you have meet yourself». Det ordtaket liker jeg.

Uansett, den her filmen da. Jeg vet ikke om det blir til jeg publiserer den. Vi får se! Jeg burde gjerne gjøre det, bare for å bevise meg selv. Der igjen så blir det som om jeg prøver å bevise meg selv noe jeg ikke er. Nå kjenner jeg til tegnet mitt hvor de to fiskene svømmer i to forskjellig retninger. Slitsomt og paradoksalt. Er det en skyggeside jeg har mon tro? En ting er hvert fall sikkert og det er at jeg har kommet en lang vei i forhold til hvor jeg var før. Hvor ting ble alt for fanatisk. Skrivingen her får meg til å innse at jeg må jobbe mer med meg selv. Gjerne jeg trenger mer tid til meg? Egoet mitt? Gjøre mine ting? Kanskje det. Jeg må tenke nå kjenner jeg.

To ting til som hvert fall er sikkert og det er at vi er den vi er i dag, og det må vi akseptere, inkludert meg selv. Det andre er at selvtillit ikke kan kjøpes, den må jobbes med. Jeg skal se litt nærmere på denne her videoen, jeg. Jeg har så mye på hjertet som jeg gjerne vil dele med verden. Ting jeg vil dele før det blir delt av andre. Jeg kan ikke sitte å vente på at jeg føler meg perfekt! Kan jeg vel? Tusen takk for dere leste. Deilig å få gått løst på tastaturet her litt, det hjelper alltid.


M O N O G I R L 


«I just sat her and felt everything away, while you were actually out exploring it. But I´m just like the water; you can´t hold it, you can only feel it.»

 

 

 

Søndag, hallo du. Heei!

På bildene her har jeg fremdeles sminken på fra dagen før. Jeg hadde planlagt en rolig lørdagskveld for meg selv ettersom planene for kvelden ble avlyst. Etter yoga og rusling rundt på løkka i vintage-butikker, var introverten klar for å ta kvelden med en bok eller astrologi-lesing (nørd, I know). Bare noe som matet hjernen min. Men når Nikita har bestemt seg for å ha en gøy kveld ut, så har hun bestemt seg. Så jeg ble overtalt av mine to venninner om å ta en pils på hjørnet like ved oss med produsenten til Nikita. En øl og jeg var klar for å gå hjem. Lommeboken min var ikke helt med på en kveld ut, men etter de tilbudte å spandere på meg, ble jeg overtalt (igjen!) til å dra videre til en pub rett over gata, da stemningen hvor vi var ikke var som ønsket. Du vet, livet i 20-årene er hardt, spesielt i slutten av måneden. Du jobber deg hel og har lite penger. Hvor blir alle pengene av man jobber seg i hel for? Jo, det er ingen tvil i om at det er dyrt å bo i Oslo. Det er vel der det meste går. Tøft å bli voksen. Nå skal man liksom betale for strøm, vann og hvis man blir syk må man til legen. Hvorfor er det så dyrt å bli syk? Tror jeg har brukt over 1000kr på apoteket denne måneden liksom. Uansett… På den andre puben var det fult. Okei, men da drar jeg bare hjem, sier jeg. «Hallo! Maren du får ikke dra hjem. Du ser alt for bra ut til å dra hjem i kveld! Hvordan skal du treffe noen om du bare sitter hjemme?» Auch, okeeey okey I hear you. Så vi drar på løkka og koser oss. Drar hjem for narch hos oss med bra musikk, danser og hygger oss enda mer. Noen ganger har jeg så sykt godt av sånne kvelder, selvom jeg egentlig ikke tror det selv. Takk Gud for gode venninner som lar deg kjenne litt på livet. Selv om jeg ikke fant drømmeprinsen den kvelden heller. Kanskje om 2 måneder når jeg velger å gå ut igjen? Introvert livet i 20-årene ass.

..Og jeg vet. Det er veldig lenge siden. Men jeg er her når jeg føler et behov for å utrykke meg – ikke minst når jeg har overskudd til det. 

Lots of Love!


M O N O G I R L


 

image-38Ingenting er skumlere enn kjærligheten for meg. Det er det farligste dopet du kan ruse deg på. Når en blir forelsket produseres det store mengder phenylethylamin (PEA), som er et sentralstimulerende stoff som bidrar til kjærlighetsrusen. Og det er nettopp derfor jeg synes kjærligheten er skummel. Fordi om du blir dumpet av en forelskelse som ikke er gjensidig, så er ikke denne personen man er forelsket i tilgjenglig lenger.

Er du rusmisbruker av heroin, kokain osv., er disse stoffene alltid tilgjengelig, men er man forelsket, så er det kun den person man er forelsket i som har muligheten til å ruse deg ned på PEA. Kun den personen. Når den forelskelsen din ikke lenger er tilgjengelig, så har du ikke annet valg enn å kjenne smerten. Og det, det suger og det gjør vondt. I et sekund var du høy på kjærlighet, det kriblet i hele kroppen og plutselig traff du bakken, så jævlig hardt.

Alltid har jeg klart å komme meg gjennom det jeg trodde var ”The Real Love”, og innsett på veien at gjerne vedkomne ikke ga meg en ring på fingeren, men den ga meg noe annet på veien. Jeg lærte noe av vedkomne på veien. Av alle mine ”crushes” så har jeg alltid fått noe ut av det. Og takk skal dere ha, alle crush-breakers for at dere lærte meg noe. Jeg hater dere ikke, dere gjorde meg bare sterkere og mer innsiktsfull. Å kjenne på smerten er vondt, men det er så viktig å kjenne på den og ikke begrave den. Jobbe seg gjennom den. For å holde igjen på smerten, er som å holde igjen på personen som ikke er forelsket i deg – fordi det er det siste du har av den personen. Etter smerten, så har du komt deg videre. Du har komt deg gjennom smerten. Og best av alt, du er fri.

Av å være åpen for kjærligheten, kan lære deg så mye. Jeg har lært at jeg selv må elske meg selv, fult og helt – før jeg kan la noen andre elske meg. Den har lært og gitt meg så mye mer enn det, og mer vil den lære meg.

Men hvordan elsker vi oss selv? Jeg føler at det går i en rekkefølge: forelskelse, kjærlighet og så elske. Om man tar utgangspunkt i et forhold. Så skal man da først forelske seg i seg selv først, for så å ha kjærlighet til seg selv og endelig nå målet om å elske seg selv? Hvordan klarer man å bli ruset ned av PEA av seg selv? Spesielt i et samfunn som er preget over janteloven?

Jeg har ikke svarene. Gjerne jeg stiller feil spørsmål. For kjærligheten til to mennesker, og den man har til seg selv er annerledes. Samtidig ganske lik. I forhold krangler man, antar jeg? Og det er vel litt det vi gjør med oss selv også? Vi krangler med oss selv. Kjefter på oss selv når vi ikke får ting til slik vi ønsker. Kjefter på oss selv når vi gjør noe dumt. På samme måte som partneren gjør, om den andre gjør en dårlig handling. Men man slutter ikke å elske hverandre. Så gjerne vi faktisk elsker oss selv? Jeg tror det forholdet du har med deg selv, er så nært og et forhold du aldri kan avslutte, selv om man gjerne noen ganger ønsker.

Jeg har faktisk opplevd en gang for ikke så lenge siden, kjærligheten til meg selv. Det var en dag jeg virkelig kjente at jeg elsket meg selv, og det var en ubeskrivelig følelse. En av de beste følelse jeg har opplevd. Jeg kjente så mye kjærlighet i kroppen, at jeg måtte opp å gi en av mine bestevenner en klem og bare se henne inn i øyene. Ord trengtes ikke. Jeg måtte bare dele kjærligheten jeg følte inni meg.

image-39

Dare To Love Yourself 


 M O N O G I R L 


 

 

KO5A0474

 

Okei, så du har kommet igjen kjære vinterdepresjon; jeg har ikke savnet deg.

 

KO5A0478

 

Du gjør dagene så korte. Når jeg våkner, føles det allerede ut som kveld. Du fucker med hjernen min.

 

KO5A0472

 

De få timene det er lys ute, så må alt skje på en og samme gang; JOBB SKOLE BILDER SKRIVE TRENE  LESE LAGEMAT VENNER.  ALT.  Og jeg blir gal av stress som dreper all min energi.

 

KO5A0477

 

Dagene kjennes så tunge fylt av overtenkende tanker. Du føles ut som en stor stein som ligger å hviler på hodet mitt. Der ligger du godt, mens jeg ikke klarer å puste. Blås vekk?

 

KO5A0469

 

Du er så kald. Mine ledd, de er så stive og din kulde hjelper meg ikke. Varme, gi meg varme. Jeg vil kvikne til meg selv igjen. Smile av ingen grunn, smile kun fordi jeg er varm av glede.

Noen ganger skjønner jeg bare ikke hvem jeg er. Det er som noen mennesker får en helt annen person ut av meg. Som om det plutselig plopper ut en person av deg, og du står ved siden av å observerer denne person som er deg, samtidig ikke. Og jeg tenker bare: «Hvem er denne person her? Hvert fall ikke en jeg ønsker å være.» Det er gjerne sider ved oss selv vi har gjemt bort, å glemt vi hadde. Er den eneste muligheten for å kvitte seg med disse sidene å omringe seg kun av mennesker som får ut det beste i deg? For da har man seg selv under kontroll?

Det er ingenting for meg som føles bedre enn å tilbringe tid med mennesker som gir meg god energi, varme, glede, entusiasme, latter og dype samtaler som resulterer i nye perspektiver. Hjernemat som en av venninne mine kaller det.

edit

 

Jeg synes det er helt grusomt når mennesker får ut det verste i meg, jeg vil ikke at disse sidene jeg tydeligvis har inni meg skal komme ut. Men skal vi da kun omringe oss av de menneskene hvor vi har oss selv under kontroll? Blir nesten ikke det som å lyve til seg selv? Eller litt egoistisk? Kanskje ikke noen av delene, men jeg tror hvert fall om man graver disse sidene inne hos seg selv at det til slutt vil spise oss opp.

Å bruke sine mørke sider i kunst (spesielt), trening eller hobbyer tror jeg vil la deg gi slipp på disse sidene. I stedet for at du plutselig eksploderer om du føler deg urettferdig behandlet en dag for eksempel.

For en plass må jo sinne og smerten våres gå? Vi alle har en mørk side, det tror hvert fall jeg. Bruk den i musikken din, i skrivingen din, i yoga, mølla eller crossfit.

Dere kjenner sikkert til kunsteren Edvard munch som malte skrik? Han brukte blant annet depresjonen sin i kunsten sin. Se så bra det fungerte. Jeg sier ikke at alle skal bli kunstere, men finne sin ting. De fleste er sikkert bevisste på dette, men i en travel hverdag når dagene går kun til jobb og man har lite overskudd til annet, så er det lett å glemme og på et punkt kan det føles ut som du bare eksiterer og ikke lever fordi du ikke får tilfredstilt deg selv og dine behov. Gjerne du ikke har «din» ting enda? Da er det en fin mulighet for å prøve nye ting, utforske og bli bedre kjent med seg selv. Hvem vet, kanskje du er en kunster allikevel?

For meg har det beste vært skuespill. Det var virkelig som terapi. Jeg hadde en sykt kijp dag, og heldigvis hadde vi «acting class» den dagen. Jeg lot all mørke og sinne komme ut når jeg skulle spille en helt psyko kjæreste som hadde vært utro mot meg. Har aldri følt meg så «zen» før som jeg gjorde da etter den skuespiller timen. Yoga og andre kreative aktiviteter er jeg også veldig glad i når jeg trenger å klarne hodet mitt.

Det er virkelig ikke bare «utsiden» som trenger trening, det trenger også innsiden. Det er så viktig å jobbe med seg selv!

Det er ikke av min intensjon å «leke» deres psyokolog på et viss, men jeg liker å dele mine tanker. Og det er vel egentlig bare det det er, tanker som tenkes høyt.

M.

Jeg var på YouTube for å finne inspirasjon til nye veganske retter i går. Jeg kom over jenta Essena O’Neill, som dere sikkert allerede har lest om i dag? Vel, jeg fant henne veldig fascinerende, autentisk, ekte og modig. Jeg ble sittende en god stund å bla gjennom videoene hennes, og fant ut at de videoene jeg hadde blitt sittende å sett på var de utvalgte hun hadde latt være igjen på YouTube fordi hun slutter med sosiale medier, eller instagram, tumblr og YouTube.

Essena gjør opprør med sosiale medier  hvor hun bruker seg selv som et eksempel, noe som gjør at hun setter seg i en sårbar situasjon – noe det står respekt av og som viser hvor modig hun er. Altså, hun må jo bare være et indigobarn? Alle de dype tankene, medfølelsen, den spirituelle sjelen og søken om selvinnsikt, opprør og bevegelse. Jeg liker henne, ikke minst beundrer henne.

Jeg husker noen år tilbake. Når jeg var rundt 17-18 år, da gikk bloggen min veldig bra. Jeg begynte å få annonsører, sponsing, masse lesere og jeg blogget opptil tre ganger daglig. Blogget jeg ikke, ble jeg sur på meg selv. Jeg kjente selv en «rus» av høye tall, det ga meg en følelse av at jeg var god nok til noe – fordi på det punktet i livet mitt følte jeg meg ikke god nok til noe. Det var en person for ikke så alt for lenge siden som sa til meg: «Det er ikke bare rus og alkohol du kan bli avhengig av. Alle folk er avhengig av noe, som: kaffe, en person, mat, penger, klær etc.» Og det er så sant! Vi alle har vår lille ting vi bare  ha. Uansett… Dette var en periode i livet mitt hvor jeg ikke hadde god selvtillit eller selvbilde. På bloggen jeg da hadde, så alt bra ut. Hver dag når jeg postet et nytt innlegg så føltes det ut som om jeg løy til meg selv, fordi.. Det gikk jo ikke bra med meg. Jeg bestemte meg for å legge ned bloggen, jobbe med meg selv fra innsiden av og ikke utsiden. Sette meg mål som ga meg mestringsfølelse. Jeg trente (nesten litt for) mye, men jeg klarte å nå målet om å løpe 17km på tjueårsdagen min, jeg klarte å spare opp penger til LA på egenhånd, en by jeg hadde drømt om å bo i utrolig lenge, som jeg fortsatt ønsker å bo i. Jeg reiste helt på egenhånd, uten å kjenne en sjel. Jeg ble kjent med så utrolig mange flotte mennesker i LA, jeg ble møtt av utfordringer og satt i vanskelig situasjoner som jeg har lært mye av. Jeg prøvde ut nye ting og for første gang i mitt liv så følte jeg at jeg levde. Jeg følte meg så utrolig fri. Den beste gaven jeg har gitt til meg selv: Los Angeles, CA og de 17kilometerene.  Les mer »