Noen ganger får jeg dårlig samvittighet for å ikke ta alt med et smil, fordi jeg skal leve opp til å være dette spirituelle mennesket folk har av hvordan det er å være spirituell. Folk utad tror gjerne «Åh, men du er jo spirituell, hvor lar du deg kjenne sinne?» «Hvorfor er du irritert?» «Hvorfor er du sur?» «Hvorfor er du lei deg?». Så mange «hvorfor»-spørsmål forklarer hvorfor noen i det hele tatt undrer seg det den undrer. Den spirituelle meg kommer nemlig av at jeg lar meg selv føle så sterkt som jeg gjør. Det innebærer også sinne, aggresjon, sårhet, smerte og ikke bare glede. Når man kjenner en urettferdighet i verden eller i en situasjon man er i, og velger å lytte til følelsene sine er slik man vokser som et mennesk fordi her er noe du skal lære, vokse av og utvikle den innenfor. Jeg kunne valgt å ignorert hva som er foran meg og gått «videre» i livet, men der jeg egentlig hadde gjort da var å bare stå stille mens oppgavene jeg ble gitt og utfordrert ikke ble tatt av meg for at jeg skal bli den jeg er ment for å bli. Fordi det er det som er. Jeg er. Og jeg føler. Sterkt. Sårt. Ekte. Det er meg. Om jeg eller andre ikke liker hva jeg føler alltid, er en annen ting. En ting vi ikke kan styre. Å miste frykten på å kontrollere følelser, gjør meg mer ekte synes jeg. Når jeg holder tilbake, føles ting som et spill. Spill har aldri vært min ting, så jeg kjører på med ekteheten. Å være ekte og følsom betyr ikke at andre kan utnytte dette. Jeg er åpen, men også privat. Noen mennesker som ser åpenheten i meg kan ofte tro de kan dra ut alt av meg. Å finne balansen mellom der er noe jeg synes er vanskelig men som jeg jobber med.
«Født med en sorg..»
Noen ganger føles det ut som om jeg er født med en sorg. Noe jeg virkelig tror på jeg er. Jeg er ikke deprimert for dem som kjente et behov for å stemple følelsene mine som jeg legger ord på. I tidlig alder spurte jeg legen min om jeg kunne være deprimert? Men hun lo av meg. Ikke vet jeg hvordan det føles ut å være deprimert, men det er ikke en slik følelse jeg kjenner. Det nærmeste jeg kan sammenligne med å være deprimert, er kjærlighetssorg. Da følte jeg meg deprimert, men legen sa det er noe annet å være deppa og ha kjærlighetssorg. Det er mer et savn etter noe jeg ikke vet hva er men som jeg vet i mitt hjerte har vært. Det er ikke en sorg som er blitt påført fra min sjels eksistens i dette livet, men fra forrige liv som har lagt seg som små sår som aldri ble grodd, eller gjerne grodd på feil måte og må derfor bli fikset opp i. Derfor tror jeg også jeg uansett hvor god jeg er og følger karma-reglene, at det vil komme situasjoner til meg som er uheldige men som kommer fra tidligere liv. Å vite dette gjør livet litt enklere når ting kjennes tungt. Det gjør det lettere for å være god mot andre og meg selv. Det gjør det lettere for å være takknemlig og sette pris på det som er, fordi man vet hva som kunne vært. #Reinkarnasjon
Jeg vet det er mennesker i mitt liv som synes jeg ikke burde skrive det jeg gjør. At det blir for privat. Men jeg vet veldig godt hva som er privat for meg. Det er forskjell på hva som er privat og hva som bare er sykt ekte. Jeg har så lenge hatt lyst til å skrevet mer åpent om dette emnet og har savnet å lese om det selv – så derfor gjør jeg det. Jeg føler det trengs. Å snakke om livssyn og tro, burde jo være helt innenfor i det 21 århundre, eller er vi ikke kommet så langt? Er det det bare jeg som kjenner og føler på det jeg gjør eller er det noen andre ut i verden som også føler det slik? Jeg har noen spirituelle mennesker rundt meg som jeg er takknemlig for. Mange av dem har vært som spirituelle ledere for meg. Jeg føler meg blessed som har møtt slike mennesker i mitt liv. Å ha samtaler som gjør hjernen ti ganger større.
Jeg tror også at alle har tilgang til det spirituelle og åpne sitt tredje øye, man må bare ønske det selv. Noen er det mer eller mindre av natur, men jeg tror kultur, miljø og astrologi også spiller inn stor rolle på hvor raskt man kan utvikle seg. Jeg kjenner jeg hadde trengt en social media detox og bare reiset bort for å rense sinn og sjel.
Det er den del som har spurt meg om spirituelle-tips, og dere aner ikke hvor glad jeg blir. Jeg lover dere at det kommer. Gjerne i videoer. Jeg har masse planer for dere! Fortsett gjerne å still spørsmål, jeg elsker det. Det utfordrer meg, og jeg trenger det.
M O N O G I R L
Du skriver så fint! Jeg synes absolutt ikke du er for privat, alle mennesker har følelser. Det er helt normalt :) For meg er det ingenting spirituelt ved å gå rundt å undertrykke følelsene sine (være «glad» og «takknemlig» hele tiden) Jeg tror det er mange som føler som du gjør, men vi er vel ikke helt opplært til å lytte til og uttrykke følelsene våre her til lands så derfor blir det kanskje ikke alltid snakket så høyt om. Håper vi kan bli litt flinkere til å snakke om dette i framtiden. Nå for tiden er det jo f.eks helt innafor å brette ut alle mulige slags detaljer om sexliv, vise rumpa og fortelle om eventuelle kirurgiske inngrep og konkrete konflikter innad i familien (noe som for for meg blir for privat), men å innrømme at man er trist eller føler seg litt nedfor, misunnelig eller mislykka, det er tabu. Forstå det den som kan.
Spennende! Jeg synes det er så gøy når du deler slike innlegg, vil gjerne se mer av dette og:) Jeg har vært på flere yogareiser, både i Norge og i utlandet, og har lyst til å prøve å gjøre enda mer av dette fremover, gjerne reiser som fokuserer enda mer på det spirituelle og! Føler ofte jeg får nye perspektiver på ting ved å reise bort. Tenker mye på slike ting selv, og føler meg litt unormal og anderledes, men har skjønt at det er mange som føler det på samme måten:)
Jeg elsker å få se ting fra et annet perspektiv, som når jeg leser dette. Jeg anser meg selv som spirituell, men jeg har så langt ikke tenkt over hvordan man viser følelser på denne måten, før nå. Jeg har alltid bare biti ting i meg, og etter å ha lest innlegget ditt føler jeg at jeg har vært slem mot meg selv som har holdt så masse inne. Kanskje det er meningen at jeg skal reagere. Ikke bare gå videre hele tiden, og overse alt som sårer og gjør meg sint. Alt ligger jo bare i meg og blir tyngre og tyngre, mens jeg fortrenger og fortrenger.
Maren, du virker så nydelig! Har du noen bøker å anbefale? Spirituelle, eller bare andre tema som åpner hjernen og vrenger den litt? :)