image-38Ingenting er skumlere enn kjærligheten for meg. Det er det farligste dopet du kan ruse deg på. Når en blir forelsket produseres det store mengder phenylethylamin (PEA), som er et sentralstimulerende stoff som bidrar til kjærlighetsrusen. Og det er nettopp derfor jeg synes kjærligheten er skummel. Fordi om du blir dumpet av en forelskelse som ikke er gjensidig, så er ikke denne personen man er forelsket i tilgjenglig lenger.

Er du rusmisbruker av heroin, kokain osv., er disse stoffene alltid tilgjengelig, men er man forelsket, så er det kun den person man er forelsket i som har muligheten til å ruse deg ned på PEA. Kun den personen. Når den forelskelsen din ikke lenger er tilgjengelig, så har du ikke annet valg enn å kjenne smerten. Og det, det suger og det gjør vondt. I et sekund var du høy på kjærlighet, det kriblet i hele kroppen og plutselig traff du bakken, så jævlig hardt.

Alltid har jeg klart å komme meg gjennom det jeg trodde var ”The Real Love”, og innsett på veien at gjerne vedkomne ikke ga meg en ring på fingeren, men den ga meg noe annet på veien. Jeg lærte noe av vedkomne på veien. Av alle mine ”crushes” så har jeg alltid fått noe ut av det. Og takk skal dere ha, alle crush-breakers for at dere lærte meg noe. Jeg hater dere ikke, dere gjorde meg bare sterkere og mer innsiktsfull. Å kjenne på smerten er vondt, men det er så viktig å kjenne på den og ikke begrave den. Jobbe seg gjennom den. For å holde igjen på smerten, er som å holde igjen på personen som ikke er forelsket i deg – fordi det er det siste du har av den personen. Etter smerten, så har du komt deg videre. Du har komt deg gjennom smerten. Og best av alt, du er fri.

Av å være åpen for kjærligheten, kan lære deg så mye. Jeg har lært at jeg selv må elske meg selv, fult og helt – før jeg kan la noen andre elske meg. Den har lært og gitt meg så mye mer enn det, og mer vil den lære meg.

Men hvordan elsker vi oss selv? Jeg føler at det går i en rekkefølge: forelskelse, kjærlighet og så elske. Om man tar utgangspunkt i et forhold. Så skal man da først forelske seg i seg selv først, for så å ha kjærlighet til seg selv og endelig nå målet om å elske seg selv? Hvordan klarer man å bli ruset ned av PEA av seg selv? Spesielt i et samfunn som er preget over janteloven?

Jeg har ikke svarene. Gjerne jeg stiller feil spørsmål. For kjærligheten til to mennesker, og den man har til seg selv er annerledes. Samtidig ganske lik. I forhold krangler man, antar jeg? Og det er vel litt det vi gjør med oss selv også? Vi krangler med oss selv. Kjefter på oss selv når vi ikke får ting til slik vi ønsker. Kjefter på oss selv når vi gjør noe dumt. På samme måte som partneren gjør, om den andre gjør en dårlig handling. Men man slutter ikke å elske hverandre. Så gjerne vi faktisk elsker oss selv? Jeg tror det forholdet du har med deg selv, er så nært og et forhold du aldri kan avslutte, selv om man gjerne noen ganger ønsker.

Jeg har faktisk opplevd en gang for ikke så lenge siden, kjærligheten til meg selv. Det var en dag jeg virkelig kjente at jeg elsket meg selv, og det var en ubeskrivelig følelse. En av de beste følelse jeg har opplevd. Jeg kjente så mye kjærlighet i kroppen, at jeg måtte opp å gi en av mine bestevenner en klem og bare se henne inn i øyene. Ord trengtes ikke. Jeg måtte bare dele kjærligheten jeg følte inni meg.

image-39

Dare To Love Yourself 


 M O N O G I R L