Noen ganger skjønner jeg bare ikke hvem jeg er. Det er som noen mennesker får en helt annen person ut av meg. Som om det plutselig plopper ut en person av deg, og du står ved siden av å observerer denne person som er deg, samtidig ikke. Og jeg tenker bare: «Hvem er denne person her? Hvert fall ikke en jeg ønsker å være.» Det er gjerne sider ved oss selv vi har gjemt bort, å glemt vi hadde. Er den eneste muligheten for å kvitte seg med disse sidene å omringe seg kun av mennesker som får ut det beste i deg? For da har man seg selv under kontroll?

Det er ingenting for meg som føles bedre enn å tilbringe tid med mennesker som gir meg god energi, varme, glede, entusiasme, latter og dype samtaler som resulterer i nye perspektiver. Hjernemat som en av venninne mine kaller det.

edit

 

Jeg synes det er helt grusomt når mennesker får ut det verste i meg, jeg vil ikke at disse sidene jeg tydeligvis har inni meg skal komme ut. Men skal vi da kun omringe oss av de menneskene hvor vi har oss selv under kontroll? Blir nesten ikke det som å lyve til seg selv? Eller litt egoistisk? Kanskje ikke noen av delene, men jeg tror hvert fall om man graver disse sidene inne hos seg selv at det til slutt vil spise oss opp.

Å bruke sine mørke sider i kunst (spesielt), trening eller hobbyer tror jeg vil la deg gi slipp på disse sidene. I stedet for at du plutselig eksploderer om du føler deg urettferdig behandlet en dag for eksempel.

For en plass må jo sinne og smerten våres gå? Vi alle har en mørk side, det tror hvert fall jeg. Bruk den i musikken din, i skrivingen din, i yoga, mølla eller crossfit.

Dere kjenner sikkert til kunsteren Edvard munch som malte skrik? Han brukte blant annet depresjonen sin i kunsten sin. Se så bra det fungerte. Jeg sier ikke at alle skal bli kunstere, men finne sin ting. De fleste er sikkert bevisste på dette, men i en travel hverdag når dagene går kun til jobb og man har lite overskudd til annet, så er det lett å glemme og på et punkt kan det føles ut som du bare eksiterer og ikke lever fordi du ikke får tilfredstilt deg selv og dine behov. Gjerne du ikke har «din» ting enda? Da er det en fin mulighet for å prøve nye ting, utforske og bli bedre kjent med seg selv. Hvem vet, kanskje du er en kunster allikevel?

For meg har det beste vært skuespill. Det var virkelig som terapi. Jeg hadde en sykt kijp dag, og heldigvis hadde vi «acting class» den dagen. Jeg lot all mørke og sinne komme ut når jeg skulle spille en helt psyko kjæreste som hadde vært utro mot meg. Har aldri følt meg så «zen» før som jeg gjorde da etter den skuespiller timen. Yoga og andre kreative aktiviteter er jeg også veldig glad i når jeg trenger å klarne hodet mitt.

Det er virkelig ikke bare «utsiden» som trenger trening, det trenger også innsiden. Det er så viktig å jobbe med seg selv!

Det er ikke av min intensjon å «leke» deres psyokolog på et viss, men jeg liker å dele mine tanker. Og det er vel egentlig bare det det er, tanker som tenkes høyt.

M.