Jeg var på YouTube for å finne inspirasjon til nye veganske retter i går. Jeg kom over jenta Essena O’Neill, som dere sikkert allerede har lest om i dag? Vel, jeg fant henne veldig fascinerende, autentisk, ekte og modig. Jeg ble sittende en god stund å bla gjennom videoene hennes, og fant ut at de videoene jeg hadde blitt sittende å sett på var de utvalgte hun hadde latt være igjen på YouTube fordi hun slutter med sosiale medier, eller instagram, tumblr og YouTube.

Essena gjør opprør med sosiale medier  hvor hun bruker seg selv som et eksempel, noe som gjør at hun setter seg i en sårbar situasjon – noe det står respekt av og som viser hvor modig hun er. Altså, hun må jo bare være et indigobarn? Alle de dype tankene, medfølelsen, den spirituelle sjelen og søken om selvinnsikt, opprør og bevegelse. Jeg liker henne, ikke minst beundrer henne.

Jeg husker noen år tilbake. Når jeg var rundt 17-18 år, da gikk bloggen min veldig bra. Jeg begynte å få annonsører, sponsing, masse lesere og jeg blogget opptil tre ganger daglig. Blogget jeg ikke, ble jeg sur på meg selv. Jeg kjente selv en «rus» av høye tall, det ga meg en følelse av at jeg var god nok til noe – fordi på det punktet i livet mitt følte jeg meg ikke god nok til noe. Det var en person for ikke så alt for lenge siden som sa til meg: «Det er ikke bare rus og alkohol du kan bli avhengig av. Alle folk er avhengig av noe, som: kaffe, en person, mat, penger, klær etc.» Og det er så sant! Vi alle har vår lille ting vi bare  ha. Uansett… Dette var en periode i livet mitt hvor jeg ikke hadde god selvtillit eller selvbilde. På bloggen jeg da hadde, så alt bra ut. Hver dag når jeg postet et nytt innlegg så føltes det ut som om jeg løy til meg selv, fordi.. Det gikk jo ikke bra med meg. Jeg bestemte meg for å legge ned bloggen, jobbe med meg selv fra innsiden av og ikke utsiden. Sette meg mål som ga meg mestringsfølelse. Jeg trente (nesten litt for) mye, men jeg klarte å nå målet om å løpe 17km på tjueårsdagen min, jeg klarte å spare opp penger til LA på egenhånd, en by jeg hadde drømt om å bo i utrolig lenge, som jeg fortsatt ønsker å bo i. Jeg reiste helt på egenhånd, uten å kjenne en sjel. Jeg ble kjent med så utrolig mange flotte mennesker i LA, jeg ble møtt av utfordringer og satt i vanskelig situasjoner som jeg har lært mye av. Jeg prøvde ut nye ting og for første gang i mitt liv så følte jeg at jeg levde. Jeg følte meg så utrolig fri. Den beste gaven jeg har gitt til meg selv: Los Angeles, CA og de 17kilometerene. 

Jeg har forståelse for at Essena har/hadde mye mer følgere enn meg, men som hun sier selv så er det bare tall. Poenget mitt er hvert fall at jeg  tror jo mer følgere du har jo mer kjenner du på den følelsen om press. Du har gjerne tatt en hvitt løgn en gang, har du ikke? Tenk om du skulle tatt en hvitt løgn for en halv million. Jeg vet selv at om jeg hadde tatt en liten hvitt løgn for å slippe unna en kijp situasjon (selv om jeg ikke er så fan av det heller) så ville jeg blitt mye mer kvalmen om det hadde vært for en halv million. Det Essena gjør nå er stort. Hun må sitte med en følelse av frihet! Jeg skulle ønske jeg hadde motet til å snakke åpent om det og være så reflektert som henne i en så ung alder. Når folk spurte meg hvorfor jeg sluttet, svarte jeg bare at: «Jeg trenger å fokusere på andre ting.» Det var jo sant, men det var veldig godt pakket inn.

Essena har mange gode poeng, som for eksempel når hun nevner det med sminke. Som dere vet har jeg selv slitt med acne (mye verre enn hennes!) og jeg husker når jeg var i LA at vi skulle på stranden og jeg bestemte meg for å ikke sminke meg. Det å komme seg ut fra «The Residence» som jeg bodde på, slik at INGEN så meg var nesten umulig – så jeg måtte stå opp ekstra tidlig. Jeg hadde seriøst angst for at noen jeg kjent skulle se meg, hvor trist og tragisk er ikke det? Men det var det jeg følte, samtidig som jeg ville «embrace it». Den dagen på stranden var fantastisk. Jeg var så tilstede, sjøen har aldri føltes bedre ut enn den gjorde den dagen og vi lo av interne ting til vi fikk vondt i magen. Jeg husker det var en gutt som introduserte seg for oss da han fant oss veldig morsomme, og det å bli sett for den du er, på et punkt man også føler seg på sitt verste, det er en fantisk følelse – for akkurat i det øyeblikket glemmer du ut hvordan du ser ut.

Jeg synes det er utrolig morsomt at jeg oppdaget dette, eller henne, rett før norske sosiale medier tok helt av om henne. Jeg vet ikke hvor mange som har delt en sak på facebook om henne i dag, jeg? Mange hvert fall. Jeg har lest veldig mye av disse sakene. Det er litt forskjellig meninger rundt det, men alle er vel egentlig enig om at hun er sinnsykt tøff. Jeg føler det lenge har vært et ønske om mer ektehet i samfunnet, spesielt i sosiale medier. Vi er lei det perfekte. Det er som om det som er upolert og ufiltrerte er nytt for våres genereasjon. Det er spennende å se det som er bak fasaden, for det er som om vi ikke lenger forstår at det er noe bak fasaden.

Jeg tenker: det er en grunn for at det heter en fasade. Eks: en skole har en fasade, et hus etc., og inne i disse skolene og husene, så har jo alle noe unikt inni seg? Hver et hjem har sin atmosfære med sitt særpreg av interiør, lukt og historier og hver en skole har sitt miljø som bærer med seg forskjellig visdom. Sånn er det med oss mennesker også. Vi alle har en fasade. En blogg har også en fasade. Det å huske på det er viktig.

Gjerne det Essena gjør ikke blir en trend, men jeg tror det er en grunn fordi hun har skapt så mye blest blant oss alle. Jeg tror hun har truffet en nerve. Og det er jo forskjell på å skape en trend og på å gjøre noe revolsjonerende, fordi, det jo nesten det det er? Å skape så stort opprør krever en viss styrke, ikke alle mennesker har det i seg. Hver en sjel er på en reise, om jeg skal oversette: Hvert et menneske lever sitt liv. Hvordan du velger å leve livet ditt eller hvordan reisen din skal være, er opp til deg.

Vel.. . Så jeg begynte jo å blogge igjen for litt over et år siden. Jeg merket jeg savnet å utrykke meg visuelt og bestemte meg for å starte en blogg igjen som hadde fokus på mote og streetsyle. At denne bloggen skulle bli som en slags «antrekks dagbok». Som Iris Apfel sier: «Å kle seg er en kreativ opplevelse». Noe jeg er helt enig i. Jeg elsker å sette sammen antrekk, kle meg opp og kjenne alle de forkjellig følelsene antrekkene gir meg og videre utrykke det gjennom bilder. Det er min måte å være kreativ på. Hvert fall en av de. Slik jeg har blogget det siste året har vært veldig uanstrengt. Jeg har ALDRI følt meg tvunget til å blogge, det kan gå dager i mellom og uker til og med. Jeg har mange baller i luften, så det å leve livet mitt, slik jeg ønsker, er alltid min første prioritet.

Jeg er veldig glad for jeg la ned den forrige bloggen min, til tross for det gikk så bra med den (heh, bedre enn denne om man tenker tall og penger). Men nå så poster jeg aldri noe jeg er ukomfortabel med, jeg blogger ikke får å skape blest eller prøver å provosere. Jeg har mange bilder jeg lar være å poste på sosiale medier, som jeg mener ikke passer seg. Det at jeg tok en pause, jobbet med meg selv ga meg utrolig god selvinnsikt og jeg vet hvor grensene mine går. Men jeg ville også legge ved en tanke her: Hvorfor lar jeg være å poste bilder jeg mener ikke passer seg? Er det fordi jeg er redd for andres meninger om dem? Fordi det kan skade «rykte» mitt? Pågrunn av janteloven? For at jeg beskytter meg selv? Jeg håper ikke det, samtidig som jeg tror jeg faktisk ofte beskytter meg selv for å sette meg i en sårbar situasjon. Sånt da var den tanken luftet ut, la oss gå videre…

For noen måneder tilbake ble jeg intervjuet av en lokal avis ang. bloggen, de spurte meg selvfølgelig hvor mange lesere jeg hadde. Spørsmålet fikk hjertet mitt til å banke fortere, fordi tallene på bloggen er ikke til å skryte av, det er heller ikke mitt mål med bloggen å ha flest unike lesere. Du kan få mange treff på en nettside ved å provosere f. eks, og det er jeg ikke interessert i. Jeg blogger når jeg føler meg kreativ, har noe på hjertet som nå eller når jeg har lyst til å vise frem antrekk slik andre kan få inspirasjon (forhåpentligvis?). Jeg var også på et møte i sist uke med noen som driver med salg og markedsøfring, de nevnte bloggen min, og synes det var kult jeg drev med det. Gjett hva de spurte meg da? HOR MANGE LESERE HAR DU? Haha, noen mennesker altså… Noen mennesker ser bare tall.

Jeg ble hvert fall enig med meg selv når jeg lagte denne bloggen at:

1. Blogge for meg selv, for å utrykke meg visuelt og for å inspirere. 

2.  Blogge når jeg vil og har lyst.

3.  Ikke la bloggen ta over livet mitt eller definere meg.

Jeg hyller Essena. En av venninne mine hadde bursdag på fredag som var og alt hun ønsket seg til bursdagen var at vi donerte en sum til en organisasjon. Hvor god forteller ikke det at hun er? Hun er utrolig, hun. Jeg er student og har dårlig samvittighet for at jeg ikke har priotert det økonomisk. Men jeg har veldig lyst å donere noen kroner til Essena når lønnen min kommer, for å vise at jeg støtter det hun gjør og er takknemlig for hennes styrke og modighet. Jeg har alltid sagt: «Støtt kunsten». Når du tenker deg om, hvem er det som tjener mest av bloggere? Jo, de kommersielle og ikke de kunsteriske. Hvilke magasiner er det som tjener mest? Jo, det kommersielle og ikke de kunsteriske. Hvorfor? Reklame, propoganda, PR og sponsing. Mye av grunnene hvert fall. Jeg synes det er kult at Essena går vekk fra det kommeriselle, og skaper noe så autentisk og så RAW. Jeg klarer ikke sette ord på hva det er enda, men det er absolutt noe jeg ønsker å «følge». Det har allerede gitt meg en haug av tanker som jeg setter pris på å få.

Jeg føler meg en smule paradoksal, faktisk. Her sitter jeg å hyller en som gjør opprør mot nesten akkurat det jeg driver med her på denne bloggen som hobby. Jeg savner litt den jeg var i sommer, selvom jeg ikke fikk tid nok til å være den person pågrunn av mye jobb. Men jeg gikk nesten ikke med sminke, for første gang i mitt liv (haha, ble litt sånn mange «for første gang i mitt liv-seneriors her) så følte jeg meg faktisk finere uten sminke enn med sminke. Jeg vil føle meg slik igjen, for akkurat nå gjør jeg ikke det. Jeg tror faktisk at all snakket om å være usminket i media har gjort meg mer ukomfortabel med å gå uten sminke. Det har fått meg til å tenke mer over hvordan jeg ser ut uten sminke.

Før jeg runder av det som må slå min egen rekord på «lengst innlegg», så vil jeg veldig gjerne høre deres meininger om denne saken og om dere enda ikke har sitt videoene til Essena så må dere se de :

M.